Slutte med porno: følsomheten nullstilles

Nervesystemet søker en kjemisk utladning i sin vante stimuleringstime. De dopaminerge nevronene går inn i en alarmtilstand.

De beroligende endorfinene og bindende oksytocinet som frisettes under orgasme, bunner ut. En midlertidig følelse av ensomhet og tomhet utløses.

Dopamin- og opioidreseptorene hever stimuleringsterskelen ved å ønske mer etter den siste frisettingen. Akutte krisebølger begynner.

Prolaktinet som stiger etter orgasme, og den midlertidige metningen avtar over tid. Den dagslange effekten av disse hormonene varierer fra person til person; den nøyaktige timeoppløsningen er ikke klar.

Dopaminstrømmen i nucleus accumbens synker til et minimumsnivå. Ekstrem utmattelse, anhedoni (nummenhet) og motivasjonstap begynner.

Fordi hjernen ikke kan få kunstige visuelle stimuli, utløser den default mode network (DMN). Tendensen til å fantasere og gjenkalle gamle bilder i sinnet når toppen.

Det sympatiske nervesystemet stimuleres. Kroppen søker fysisk et rom å utlade energien sin, og muskelspenning lignende rastløse ben-syndrom begynner.

Med tapet av handlingens kunstige beroligende (sedative) effekt før søvn holder hjernen seg våken. Tiden det tar å sovne, forlenges.

På grunn av mangelen på nevral stimulering øker kortisolfrisettingen fra binyrene. Lett irritabilitet, utålmodighet og spenning oppstår.

På grunn av den prefrontale hjernebarkens mangel på stimulering forkortes oppmerksomhetsspennet, og distraksjon oppstår ved lesing og skriving.

Med luteiniserende hormon (LH)-stimulering begynner kroppen å trappe opp testosteronsyntesesyklusen sin.

På grunn av desensitiseringen av dopaminreseptorene oppstår en manglende evne til å nyte noe og en midlertidig melankoli.

På grunn av mangelen på dopamin og serotonin øker det å unngå øyekontakt og symptomer på sosial angst midlertidig.

Den fysiske abstinensbølgen de første 3 dagene kommer ned fra toppen. Kraften til de automatiske trangene begynner å svekkes.

Androgenreseptorene (testosteron) på cellemembranene, frigjort fra overmetning, begynner prosessen med å bli følsomme.

Etter hvert som det midlertidige trykket av hyppig stimulering på belønningssystemet minker, begynner mental klarhet å øke. Prosessen varierer fra person til person.

Reseptorene som testosteron binder seg til (androgenreseptorer), blir mer følsomme. En økning i muskelstyrke og fysisk energi kjennes.

Spermatogenese-prosessen (spermproduksjon) i testiklene fremskyndes. Kroppen rettes mot å bevare forplantningsenergi.

En liten studie rapporterte en midlertidig stigning i fritt testosteron etter omtrent en uke med avhold; men dette er en enkelt observasjon, nivået vender tilbake til grunnlinjen kort tid etter, og det betyr ikke en permanent «topp».

Etter testosterontoppen kan hjernen trekke seksualdriften (libido) ned til null for å nullstille belønningsbanene. Dette er en midlertidig gjenopprettingsfase.

Dopaminreseptorene blir følsomme på grunn av fraværet av stimulering. Objekter og samtaler i det virkelige livet ser mer meningsfulle ut.

De synaptiske forbindelsene mellom fornuftssenterets nevroner i pannelappen styrkes. Kapasiteten til å kontrollere seksuelle tranger øker.

Etter hvert som overdreven kunstig stimulering minker, øker det å legge merke til naturlige ereksjoner under REM-søvn hos de fleste. Tidspunktet varierer sterkt fra person til person; det er ikke mulig å gi en nøyaktig dag.

Med nevro-betennelse og skyld minkende begynner hjernen å ikke sky unna å gjøre øyekontakt i sosiale samtaler.

Hjernetåken letter. Ordgjenkallingshastighet, logisk problemløsning og leseforståelseskapasitet stiger.

Etter svingningene de første ukene stabiliseres testosteron på et sunt grunnlinjenivå.

Med DHT (dihydrotestosteron)-svingningene stoppet balanseres fetheten i huden, og poser under øynene letter.

Takket være følsomheten til androgenreseptorene fremskyndes muskelreparasjon og proteinsyntese etter trening.

Hjernen senker overopphisselsesterskelen sin. Å lytte til musikk, å gå tur eller å fullføre en oppgave føles mye mer behagelig.

At den gamle stimuleringsrutinen ikke gjentas, svekker den impulsive vaneløkken. Vanen blekner, men trangen kan vende tilbake nå og da i møte med utløsere.