Kjærlighetsavhengighet: å hele en tilknytningssløyfe

Stimuleringen forholdet ga, er borte. Hjerneavbildningsstudier viser at separasjon påvirker belønnings- og tilknytningskretsene (dopamin/oksytocin); den nøyaktige oppløsningen i timer varierer fra person til person.

Hjernen kan bearbeide fraværet av tilknytningsfiguren som en trussel; stressresponsen (HPA-aksen, kortisol) setter inn. Dens intensitet og tidspunkt varierer fra person til person.

Det er vist at sosial avvisning og separasjon kan aktivere hjerneregioner som overlapper med fysisk smerte (f.eks. fremre gyrus cinguli-bark); det kan være en virkelig følelse av trykk i brystet. Den individuelle variasjonen er stor.

Gamle motorvaner i striatum setter inn. Fingrene dine strekker seg automatisk etter telefonen, og suget etter å sjekke partnerens onlinestatus, bilder eller gamle meldinger når toppen.

Studier om kjærlighet og separasjon antyder at intens lidenskapelig tilknytning kan være knyttet til lavt serotonin (et mønster som ligner det som ses ved OCD). Dette kan forklare den stadige grubling og de tvangsmessige scenarioene.

På grunn av høyt kortisol og adrenalin undertrykkes melatoninfrisettingen. Kroppen holdes våken om natten, søvnens arkitektur forstyrres, og gjentatte oppvåkningsepisoder oppstår.

Nivåene av vasopressin, hormonet for sosial beskyttelse og partnertilknytning, krasjer. Du føler deg fullstendig ubeskyttet, utrygg og alene i verden.

Dopaminreseptorenes nummenhet når toppen. Å spise, høre musikk eller snakke med vennene dine føles fullstendig meningsløst og slitsomt.

På grunn av det sympatiske nervesystemets ukontrollerte noradrenalinfrisetting utløses plutselige hetetokter, rask pust (hyperventilering) og en følelse av panikk.

Når den dopaminerge strømmen til forhjernen (prefrontal hjernebark) svekkes, opplever du kognitiv tåke, fokustap og en manglende evne til å ta fornuftige beslutninger.

Hypotalamus-hypofyse-binyreaksen er overfølsom. Den minste utløser (en duft, en sang eller en gammel eiendel) setter i gang gråteanfall og dype bølger av sorg.

For å lindre abstinenskrisen søker hjernen en kunstig dopamin-/oksytocinutladning ved å se på gamle bilder eller høre på gamle lydopptak.

Stadig sympatisk stimulering (å være på vakt) forårsaker mikrospasmer i skulder-, rygg- og nakkemusklene. Kronisk sammenbiting av kjevemusklene (bruksisme) oppstår.

Den farligste autonome bølgen som det akutte forlatelsessjokket førte med seg, kommer ned fra toppen. Sinnet begynner å akseptere situasjonens varighet.

Det parasympatiske systemet setter inn. Hvilepulsen roer seg, og det autonome nervesystemets homeostase begynner å gjenopprettes.

Frisettingen av stresshormonet kortisol avtar til stabile grenser. Den intense kvalmen og morgenangsten ved oppvåkning letter.

Smertebanene i fremre gyrus cinguli-bark roer seg. Ved å produsere sine egne naturlige endorfiner letter hjernen merkbart den somatiske smerten i brystet.

Fraværet av ekstrem stimulering utløser at dopaminreseptorene (D2) øker følsomheten og antallet sitt (oppregulering).

Døgnrytmen bedres. Andelen dyp NREM-søvn i nattesøvnen stiger, og synaptisk rensing begynner på cellenivå.

Den prefrontale hjernebarken filtrerer tendensen til å bare huske partnerens gode sider (idealiseringens kognitive feil). Toksiske sannheter aksepteres logisk.

Acetylkolinbalansen i hippocampus etableres. Den intense hjernetåken etter separasjonen spres, og hukommelse og fokus vender tilbake.

Styrken i vanebroene i striatum svekkes. I løpet av dagen minker suget etter å se på profilen deres eller sjekke onlinestatusen deres merkbart.

Den sympatiske skrekkreaksjonen (adrenalinspike) som gis ved hver innkommende melding i forventning om at den kan være fra partneren, blekner.

Hjernen begynner å svare ikke bare på stimuli fra partneren, men også på trygge oksytocinkilder som vennskap, familie og kjæledyr.

Nervebanene mellom fornuftslappen (prefrontal hjernebark) og impulslappen (striatum) styrkes. Viljestyrken blokkerer lett suget etter å kontakte partneren.

Med sympatisk/parasympatisk balanse etablert stiger hjertefrekvensvariabiliteten (HRV). Kroppens motstand mot emosjonelt stress øker.

Gastrin- og magesyreproduksjonen som utløses av kronisk angst, normaliseres. Stressrelatert oppblåsthet, appetittløshet eller magekramper forsvinner.

Den kroniske sympatiske tonusen (spenningen) i skulder-, nakke- og ryggmusklene slapper. Kroppsholdningen slapper av, og muskelverk letter.

Hjernen begynner å svare på små naturlige stimuli. Et smakfullt måltid, å trene eller å arbeide mot et nytt mål skaper en ren dopaminfrisetting.

Den nevrale handlingsloopen med å automatisk vende deg til partneren eller sende dem melding i øyeblikk av ensomhet eller kjedsomhet, blekner.