Slutte med sukker og fastfood: den metabolske omstillingen

Insulinreseptorene på celleoverflaten blir følsomme for glukose igjen. Cellulær resistens avtar.

Triglyserid- og VLDL-verdiene (dårlig kolesterol) som ble hevet av bearbeidet fett og sukker, faller.

De farlige fettene (visceralt fett) som er akkumulert rundt magen og de indre organene, begynner å brennes raskt.

Den prefrontale delen av hjernen utvikler en stålaktig vilje mot snabbmatreklamer og trangen til å spise under stress.

Bindingen av sukkermolekyler til proteiner og stivningen av kollagen (glykering, AGE-er) bremser. Over tid bidrar det til å bevare hudens elastisitet.

Vanen med å frisette endorfiner gjennom trening og bevegelse i stedet for sukker fester seg, og treningsmotivasjonen øker.

Raten som hemoglobinet i blodet ditt belegges med sukker (HbA1c), begynner å falle, og risikoen for karskade avtar.

Betennelses- og mikroskadebyrden høyt sukker skapte i hjernens kar, begynner å minke. (Koblingen mellom sukker og Alzheimers / «type 3-diabetes» er et forskningstema; dette er ikke et fast løfte om beskyttelse.)

Syklusen med å angripe mat under stress (kortisol-sukker-syklusen) brytes. Binyrene svarer rolig på stress.

Med blodviskositeten (flyten) bedret og blodtrykket fallende øker hjertemuskelens pumpekraft.

Grunnstoffskiftet og metthetssyklusen arbeider feilfritt, og vekttapsprosessen får stabilitet.

Den nevrale betennelsen sukker skapte, opphører. Lærings-, fokus- og hukommelseskapasiteten når toppen.

Mangfoldet av gunstige bakterier i tarmen (mikrobiomrikdom) nærmer seg nivået til en person som aldri inntar sukker.

Celler som er igjen uten sukker, fremskynder autofagiprosessen (selvrensing) for å rense skadde proteiner og avfall inni.

De insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen frigjøres fra trettheten av kronisk overproduksjon og veksler til sunn grunnlinjeproduksjonsmodus.

Sukkerets tilførsel av brensel til de hulldannende bakteriene i munnen opphører; spyttets pH-balanse bedres, tannemaljen remineraliseres, og tannkjøttbetennelse avtar.

Leptin-følsomheten (metthet) faller helt på plass; hjernen leser sult-metthet-signalene riktig, og plutselige sukkersug og overspisingsepisoder går over.

Dopaminbelønningssystemet kommer i stor grad ut av avhengigheten sin av sukkerets kunstige sødme; sødmen fra naturlig mat begynner å føles tilstrekkelig og tilfredsstillende. Det er normalt at suget vender tilbake nå og da i utløsende øyeblikk.

De overskytende triglyserid- og fettlagrene som er akkumulert i levercellene, smelter i stor grad bort; gjenopprettingshastigheten varierer med kosthold og person.

Dannelsen av nye sukkeravleiringer (AGE-er) stopper i stor grad; å rense eksisterende avleiringer går langsomt, og hudkvaliteten kan bedres over tid.

Mikroskrapene og slitasjen høy glukose skapte i karendotelet, repareres i stor grad.

Det forstås stadig bedre at ernæring påvirker genuttrykk (epigenetikk); det finnes data som antyder at sunn spising kan påvirke uttrykket av noen metabolske gener undertrykt av sukker positivt. Feltet er fortsatt under forskning.

Etter hvert som insulinfølsomheten og bukspyttkjertelfunksjonen henter seg inn, avtar risikoen for type 2-diabetes og metabolsk syndrom merkbart. Størrelsen på effekten varierer med personlig historie.

Nyrenes filtreringsenheter (nefroner) frigjøres fra den kroniske sukkerfiltreringsbyrden, og risikoen for nyresvikt avtar.

Det overskytende, farlige fettet akkumulert rundt de indre organene (visceralt fett) avtar merkbart mot sunne nivåer med sunn spising og bevegelse.

Takket være karhelse og blodtrykksbalanse minker risikoen for koronar hjertesykdom merkbart.

Reduksjonen av et miljø med kronisk høy glukose og høyt insulin (IGF-1-stimulering) bidrar til å senke risikofaktorer for noen krefttyper. Kreft er multifaktoriell; ernæring er én av disse.

Reduksjonen av insulinresistens i hjernen (noen ganger kalt «type 3-diabetes») bedrer en av faktorene som påvirker risikoen for kognitiv nedgang på lang sikt.

Å beskytte de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen mot kronisk overbelastning senker merkbart den langsiktige risikoen for utmattelse (betacellesvikt).

Det finnes data som antyder at et miljø med lavt insulin og lavt kronisk stress kan påvirke markører for cellulær aldring positivt (f.eks. slitasjehastigheten på telomerer); feltet er fortsatt under forskning.

Sunn spising spredt over mange år bringer den metabolske risikoprofilen nær den til en person som aldri inntok overskytende sukker eller snabbmat. Individuell historie påvirker resultatene.